PS Dagens bilder ligger samlet etter teksten, ikke integrert i teksten som jeg pleier.

Tittelen er en dårlig oversettelse fra Barbara Streisand: "On A Clear Day You Can See Forever." Men jeg tenkte på denne sangen da jeg sto på en høyde rett sør for båthavna i Sogndalstrand i dag tidlig.

Bak meg "haug og hammar", dette typiske landskapet for traktene rundt Egersund. Små fjell som splittes av små daler på kryss og tvers - en uendelighet av gråstein med litt grønt innimlellom.

Vakkert, på sin måte. Men jeg bedras kanskje av mine Haugesundsøyne. Det er jo ikke så ulikt det jeg er vokst opp med, bare det at de små toppene og de små dalene er så mye mer "små" her.

Foran meg lå storhavet. Blått, blinkende i strålende sommersol, en og annen båt på veg mot ukjent havn, - og den lokale fiskeren som trekker sine krabbeteiner rett utenfor holmene ved innseilingen til Sogndalstrand.

Koselig kar. Jeg hadde en lang prat med han i går ettermiddag. Om vinteren går han sin lille sjark helt til Lofoten for å ta del i fisket. Rundt her høster han krabbe, makrell og annet. En del av inntekten kommer nå også fra såkalt "leppefisk", f. eks Berggylte. Disse småfiskene som er uegnet til mat, selges i hopetall til oppdrettsnæringen fordi det viser seg at den spiser lus av laksen. Naturens egen medisin!

Men tilbake til utsikten vestover, utsynet mot storhavet og ut i.......intet. Det er da jeg tenker på versestrofen fra Barbara Streisand. On A Clear Day You Can See Forever.

I horisonten ligger det et belte av dis og skyer. Hav og himmel går i ett med disen som sammenbindende overgangstone. Og jeg tenkte på Arne Garborg, Jærdikteren, som fra sitt Knudaheio på Høg-Jæren noen mil lenger nord sto og så på samme syn. Men han hadde den poetiske åren jeg mangler:

"Det stig av hav eit alveland", skrev han.

Vakkert!!!

Og så sant. I uendeligheten, i møte mellom hav og himmel, jorden og verdensrommet, er det så mye som skaper undring. Jeg vil aldri forstå, bare lene meg tilbake og nyte mysteriet. La det inspirere meg. Tale til meg, på sin måte.

Matrosen var litt mindre filosofisk. Han elsker slike turer. Springe litt i sitt fem meters bånd, snuse både på bakken og i luften, smake på det han finner, grave litt i jorden,bite litt i barken, se seg tilbake for å sjekke at den treige skipperen kommer samme veg. Halen står rett til værs. Det er så deilig å se når guttungen stortrives!

Da vi kom ned igjen, lot jeg matrosen være alene ombord og gikk for å utforske Sogndalstrand. Han var nok sliten, for han hadde inntatt horisontalen lenge før jeg kom ut av dusjen.

Stedet er jo en idyll. Et lite Disneyland i sørvest. Hvite hus, plassert i passe blanding av orden og rot langs en smal gate. Blomsterkasser. Artige dører. Små dekorasjonsdetaljer. Og en trivelig skiltkultur. Et par gallerier. Et koselig hotell som serverte meg nydelig lunsj med røkelaks, egg, reker, blåskjell og fiskekaker. Og ikke å forglemme, hjemmebakt brød.

Sogndalstrand er et av bare syv fredede kulturmiljøer i Norge.

Svarte stedet til forventnignene mine. Både ja og nei.

Ikke et vondt ord om stedet. Det er nydelig. Det er en opplevelse. End of discussion.

Men er det unikt? Skiller deg seg ut fra hvite hus med blomsterkasser, gallerier og tilsvarende i andre byer rundt sørlandskysten, fra Skudesneshavn til Risør?

Det er jeg ikke like sikker på.

Så har vi alltid dette vanskelige forholdet mellom forventning og erfaring. Jo større forventningen er, jo vanskeligere er det å erfare det spektakulære.

Og det er vel det som er konklusjonen min: En deilig dag, men det spektakulære opplevde jeg da jeg sto på toppen og skuet utover, ikke da jeg vandret gatelangs mellom koselige gallerier og blomsterkasser.

Nå har jeg etterfylt olje og ferskvann i motoren, vi er seilingsklare for morgendagen. Jeg håper å komme av gårde tidlig. Jeg skal nyte havseilasen ut til og rundt Lista. Dette er jo det andre "farlige" havstrkekket i sørvest.

Men værmeldingene er gode. Og yr.no traff både i går og i dag. Så jeg krysser fingrene for morgendagen.

Jeg håper å klappe til kai i Farsund i morgen ettermiddag. Gitt at værmeldingen holder stikk!

	Formiddagens mål
	Noen passasjer var mer utfordrende enn andre
	På vegen opp tok jeg dette "postkortet" av Sogndalstrand. Idyllisk, rett inn av storhavet. Men legg merke til såret i naturen litt bak til venstre i bildet. Titan AS sitt dagbrudd i Rekefjord. Den evige konflikt mellom drømmen om uberørt natur og menneskers behov for livsgrunnlag.
	Utsikt fra toppen. "Det stig av hav et alveland"
	Utsikt nordover. Sogndalstrand har en registrert yrkesfisker. Her er han på veg ut for å sjekke om krabbeteinene har fangst.
	Utsikten sørover. Rett over hodet på matrosen er innløpet  til Jøssingfjorden. Her ble den tyske krysseren "Altmark" bordet og senket av engelskmennene før krigen. Tyskerne brukte det som påskudd for invasjonen. Jøssing ble også kallenavnet for en ekte patriot.
	Idyll
	Idyll
	Idyll
	Slike skilt tar vi oss ikke råd til i våre overflodsdager
	Koselige detaljer
	Koselige skilt
	Trivelig.
	Idyll, litt i skyggen
	En hvilebenk med fin tekst
	Dørene er et kapittel for seg
	Litt mer gateidyll
	Kommunehus med velbrukt bokhylle på utsiden. Om det er fritt utlån, vet jeg ikke. Men det gir inntrykk av at de ikke er spesielt opptatt av byråkratiske snirklerier.
	Idyll
	Den gamle loshytta ligger på et utsiktspunkt mot storhavet.
	Det er blitt ettermiddag. Fiskeren har kommet inn med sin fangst. Mine trøtte bein er klar for en kald Farris ombord.