| |
 |
|
Dagen begynte jo så vidunderlig. Jeg sto opp og kikket ut over
havblikk. Alt var stille. Skuta hadde ligget for anker hele
natten, så den lå fritt. Vann rundt hele skuta.
Og så klarte jeg å ta bilde akkurat i det solen tittet over
åskammen inne på historiske Fitjar.
Det ble kaffe og det ble ro i sjelen.
 Så
dro vi for å trekke teiner. Nydelig tur med speedbåten som
pløyde en blikkstille havflate. På ingen måte så kaldt som
datoen skulle tilsi.
Men teinene var dessverre tomme.
Det ble med det ene krabbemåltidet på søndag. Skjønt
krabbemåltid, er vel å ta hardt i. Det var mat i klørne, men
huset var tomt. Men med ei god brødskive og hjemmelaget majones,
så ble det høytid og følelse av å spise selvfisket mat!
Men i dag var det altså tomt! Ei berggylte og en krabbe på
størrelse med ei fyrstikkeske var det eneste vi fant. Naturen
fikk begge tilbake.
Så dro vi inn til øya. Matrosen elsker disse frivaktene. Han
hopper og danser i lyngen, han springer opp og ned svaberg med
en ungdoms letthet og han vasser uti sjøen, slik at han får tak
i akkurat den tangklyngen han vil undersøke.
Og så legger han seg ned og hviler og koser seg med utsikt til
vakker natur, når han kjenner for det.
Det er moro å se hvor trygg han er i båt. Han kjenner øya godt
etter hvert, så han løper i forvegen til brygga når vi er på
hjemveg. Det er nesten som han står og sier: - Kom da, jeg vil
ut i skuta og slappe av!
På veg fra brygga til skuta fikk jeg en innskytelse. I stedet
for å legge til ved skutesiden satte jeg fart og fikk
hurtigbåten opp i plan. Det gir en fantastisk frihetsfølelse å
kjenne båten fly bortover vannflaten i nærmere 30 knop. Ut
mellom noen øyer og gjennom trange sund. Svinge litt den ene
vegen og så den andre. Herlig.
 Det
var da dagen plutselig skiftet karakter. Vi var helt ute i
Stokksundet da jeg så det som fikk blodet til å fryse: Ei mørk
røyksøyle sto opp mot himmelen i retningen der øya mi lå.
Den første tanken var, som alltid: Det kan jo ikke være sant.
Det kan ikke være Vaare som brenner!
Men så tenkte jeg: Jeg er jo inne i en periode hvor det meste
går galt, så det er jo nesten bare dette som nå mangler.
Jeg ga full gass. Jeg innrømmer at jeg fullstendig overså
skiltet om "sakte fart" gjennom Vestre Strømøysund. Turtallet på
påhengsmotoren og blodtryket i kroppen steg begge til
faretruende høyder.
Følelsen var ekkel. Men heldigvis: Da jeg kom nærmere så jeg at
retningen var riktig, men avstanden feil. Dette var en
konrollert gressbrann med folk som passet på.
Dere kan bare ane hvor vakker jeg synes Vaare var da vi rundet
neset og jeg så skuta ligge for anker.
Så ble det et par timer med avslapping før vi gjorde klart for å
gå tilbake til Sagvåg. Varmeveksleren som jeg fikk problemer
med, skal skiftes i morgen.
Det var vidunderlig å ligge for anker, helt til jeg skulle
trekke det opp. Jo høyere ankeret kom i sjøen, jo mer skjønte
jeg at det var noe som ikke stemte.
Så viste det seg at det må ha ligget en gammel moring
(bryggefeste) nede i vannet. Jeg husket plutselig at han jeg
kjøpte øya av, fortalte at han hadde skiftet moring.
For å si det enkelt, nå vet jeg hvor den ligger.
Jeg forsøkte på alle slags måter å få ankeret løst. Opp og ned,
skuta forover og akterover, tomgang og full gass. Alt ble prøvd,
uten resultat.
Da skjønte jeg at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ringe
Redningsselskapet for å få redningsskøyte med dykker. Den
nærmeste, Bergen Kreds, lå i Haugesund. De går i over 20 knop,
så vi anslo at de ville være hos meg om ca 2 timer. De var
tjenestevillige og sa at de ville kaste loss umiddelbart.
Så satt jeg der da. 2 timer unna redningen, med ei skute som
drev faretruende nær fjæresteinene. Og det er klart at
manøvreringsevnen faller drastisk når du har et anker som henger
ned fra baugen.
Men jeg bestemte meg for å forsøke videre. Og til alt hell: Et
kvarter etter at jeg hadde ringt, kjente jeg at motstanden slapp
- og jeg kunne heise ankeret ombord.
Jeg ringte redningsskøyta på ny og kansellerte oppdraget. Bare
smil og glede fra karene på redningssentralen.
Enda en gang fikk jeg merke at jeg mye adrenalin i kroppen. Enda
en gang fikk jeg teste evnen til problemløsning og gjøre valg i
stressede situasjoner.
Og så var det noe om at når enden er god, så......
Harmonien er gjenopprettet. Nå ligger vi trygt til kai i Sagvåg.
Vannet utenfor nærmer seg speil igjen. Solgangsbrisen har løyet.
Mørket er i ferd med å senke seg.
Det er godt å være menneske.
Og det er godt å tenke på at det finnes et apparat av mennesker
som er klare til å hjelpe når en trenger det.
|
